Det luktet av klærne hennes, sildolje blandet med sur tobakk. Hun rullet selv. Håret var tynt, nesten litt gjennomsiktig. Det lignet tett, hvitt spindelvev, slikt som hang i den fuktige jordkjelleren. Den grå kofta var tynnslitt på albuene. Ermene hang som lyse puppeposer og fikk meg til å tenke på sommerfugler som strever med å finne veien ut.
Hun kunne sitte timevis ved respatexbordet på kjøkkenet, særlig når fru Blix stakk innom. Fru Blix pleide å ha en sneip i munnviken, og lo den gjøende latteren sin når fru Sørvik snakket. Det var vanskelig å høre hva de sa. Jeg husker jeg satt og var redd barten til fru Blix skulle ta fyr, mens hendene hennes var opptatt med heklenålen.
Nå stod jeg i dette rommet igjen, etter så mange år. Vinduene var skitne, og gulnede aviser var stilt opp i karmen, som for å skjule noe. Jeg frøs, og bestemte meg for å ta fatt på oppryddingen.
Foto: Serie på 4 à 50 x70cm.
Anne Knutsen © 2012